Eventyrsamleren Asbjørnsen var også en kaffekjenner

Alle fortjener å oppleve ekte kaffe, mente Asbjørnsen fra duoen Asbjørnsen og Moe.

Tittelsiden på Asbjørnsen sin bok «Om kaffeen. Dens Nytte, Værd, rette Behandling og Forfalskning samt de saakaldte Surogater eller Nødmidler» Foto: Sjo og Floyd

Eventyrsamleren hadde mange interesser utenfor folkediktningen – blant annet kaffe.

Asbjørnsen var i tillegg naturvitenskapsmann og forstmann (utdannelse i skogbruksfag og skogsdrift). 

Asbjørnsen og Moe

Peter Christen Asbjørnsen er uløselig knyttet til Jørgen Moe gjennom utgivelsene av norske folkeeventyr. Asbjørnsen og Moe var pionerer i folkeminneforskningen, og deres innsats har gitt oss tilgang til den rike kulturskatten som folkeeventyrene er.

Asbjørnsen utga hefte om kaffe

Ved siden av utgivelsen av eventyrsamlingene, produserte Asbjørnsen en rekke bøker – de fleste av disse må betegnes som sakprosa. I 1861 utga han heftet «Om kaffeen. Dens Nytte, Værd, rette Behandling og Forfalskning samt de saakaldte Surogater eller Nødmidler».

Egnet middel i kampen mot alkoholen

Her forteller Asbjørnsen om hvor kaffen kommer fra, og hva som karakteriserer kaffe fra ulke deler av verden. Videre vurderer han kaffe i forhold til te og alkohol! Det er ikke tvil om at Asbjørnsen er en sterk tilhenger av kaffen som et egnet middel i kampen mot alkoholen.

Han presenterer også «aktuell» statistikk, og viser hvor mye ulike kaffeland produserer, og hvor mye som selges i ulike markeder. Han dokumenterer med dette den betydelige veksten i det norske kaffekonsumet etter napoleonskrigene og frem til 1860.

Urimelig skatt på kaffe

I 1819 ble det innført 973 370 pund (438 000 kilo) kaffe til Norge. I 1860 er dette 11-doblet. Dette er for øvrig tall Asbjørnsen bruker i sin argumentasjon om den urimelige skattleggingen av kaffe. Også i 1860-årene var det norske avgiftsnivået et hett tema. Asbjørnsen dokumenterer at nordmenn betalte dobbelt så mye skatt på kaffen som britene, og ti ganger mer enn østerrikerne! Dette er, etter hans mening, en urimelighet som snarest bør oppheves.

Kaffe-erstatninger

Det er nettopp det høye avgiftsnivået som bidro til at det ble laget en rekke ulike surrogater eller kaffe-erstatninger. Men Asbjørnsen understreker at ingen av disse har noe som helst med kaffe å gjøre. De inneholder ikke koffein, men har bitterstoffer som gir en slags smak. Hvorfor bruken er så utbredt, tilskrives uvitenhet, fattigdom, dumhet, bornerthet (!) og snyderier …

Han skriver videre: … lindser, bønner og erter have været meget i bruk her i landet, men den som engang har lugtet og faaet en kopp ertekaffe til livs, foretrekker rimeligvis breædt kul..

Alle fortjener ekte kaffe

Eikenøttkaffe er Asbjørnsen heller ikke begeistret for, selv om enkelte anbefaler dette som legemiddel. Ellers ramser han opp mange av råvarene som har gjort nytten som kaffe-erstatning: gulrot, ekte kastanje, hestekastanje, skorsonne-rot, mandler, poteter, gule beter, stikkelsbær, hampefrø, løvetannblader, sikori og bokhvete.

Asbjørnsen vier mye tid på sikorikaffen, som skal være en nederlandsk oppfinnelse. Men positiv er han ikke! Av smak er den slett og motbydelig, og 3–4 kopper frembringer illebefinnende og ubehag …

Hans konklusjon er enkel. Ingen skal behøve å drikke kaffe-erstatninger. Alle fortjener å oppleve ekte kaffe!

Sikorikaffe, som Asbjørnsen ikke syntes noe om.

Gjennom tidene har det blitt dyrket store mengder sikori for bruk som kaffesurrogat. Asbjørnsen mente den smaker motbydelig. Foto: Colourbox.com

Relaterte artikler