Kombinasjonen sukker og kaffe har en lang tradisjon.
Foto: Colourbox.com
Skikken med å kombinere kaffe og sukker kom til Europa via maurerne da de inntok Spania på 800–900-tallet. Sukkeret ble da importert fra India og Midtøsten, og var svært kostbart. Derfor ble sukker lenge kalt «det hvite gull».
Utover på 1400-tallet ble produksjonen av sukkeret effektivisert. Christofer Columbus tok med seg sukkerrør på sin reise til «den nye verden» i 1493. Det ble starten på en enorm sukkerproduksjon i mange områder i Sør-Amerika. Sukker som råvare ble både rimeligere og mer tilgjengelig etter dette.
Frem til 1841 ble sukker solgt i løsvekt. Sukkeret var enten farin, som er raffinert og finmalt, eller kandis, som består av store, gulhvite eller gulbrune krystaller av rørsukker.
Kandissukker oppstår ved langsom krystallisering når sukker raffineres, mens farin er «kornete». Både farin og den enda mer finmalte varianten melis har lett for å klumpe seg, spesielt hvis de utsettes for temperatursvingninger eller fuktighet. Det var derfor en banebrytende oppfinnelse som ble gjort av den tsjekkiske sukkerfabrikanten Jakob Rad i 1841.
Jakob Rad sin kone skadet seg i hånden mens hun holdt på å skjære strøsukker ut av en sukkerblokk. Han fikk da ideen til å lage sukker i små, oppdelte biter. Rad klarte etter hvert å produsere biter som hver inneholdt fire gram, det samme som en teskje. Dette er også det samme som sukkerbiten som brukes i kaffe og te i dag.
Hvilken funksjon har så sukkerbiten og kandisbiten? Sukkeret vil oppveie bitterstoffene i kaffen – for dem som synes kaffe smaker for bittert, vel å merke. Mange kaffekjennere vil nok heller si at en god kopp kaffe fortjener å bli drukket svart, uten besudling fra melk og sukker.
Dersom du gjør små endringer i kaffebestillingene dine, vil du totalt sett kunne få en sunnere livsstil.
Er du en av de som helst ikke drikker kaffen svart?
Det er ingen grunn til å drikke den samme, kjedelige kaffen hver dag!
Dra på jordomseiling uten å forlate kjøkkenet ditt!
